Norges og Litauens diplomatiske forbindelser fra mellomkrigstiden til
90-tallet
Norge anerkjente Republikken Litauen 30. september 1921 og etablerte dermed offisielle diplomatiske forbindelser mellom Litauen og Norge.
En tidslinje er utarbeidet i anledning dobbeltjubileumsåret for diplomatiske forbindelser mellom Litauen og Norge. Siden viser en kronologisk oversikt med historiske fotografier og dokumenter over de mest avgjørende øyeblikkene i Litauens og Norges felles historie.
Hvordan var de diplomatiske forbindelsene mellom Litauen og Norge i mellomkrigstiden? Hvordan fikk Litauen diplomatisk anerkjennelse av Norge? Hva og hvem bidro til dette resultatet?
Litauen hadde færre forbindelser med Norge i mellomkrigstiden enn med de andre skandinaviske landene. I begynnelsen hadde ikke Norge tatt et særdeles aktivt standpunkt angående uavhengigheten til de tre baltiske statene
16. februar i 1918 ble Litauen erklært uavhengig. Den litauiske suvereniteten førte til at diplomatisk anerkjennelse ble avgjørende for Litauens posisjon som en selvstendig stat. Særlig var støtten fra andre demokratiske stater viktig.
I 1919 kom Litauens statsminister chef Antanas Smetona til Kristiania sammen med Litauens charge d’affaires i København Jurgis Savickis for å utforske muligheter for nærmere kommersielle og kulturelle forbindelser. De var meget interessert i å knytte tettere bånd med de skandinaviske landene.
“Vi har overflod av korn - Norge har overflod av fisk.”
Ett av de første landene utenom Sverige, som anerkjente Litauen de facto, var Norge (20. august 1919).
Etter første verdenskrig ble Litauen sammen med de øvrige baltiske landene i 1921 formelt anerkjent av Norge. Den 30. september 1921 ble Litauen anerkjent de jure av den norske regjeringen.
I 1920 søkte Litauen sammen med Estland og Latvia om medlemskap i Folkeforbundet, men medlemskapet ble ikke bekreftet på grunn av deres farlige geopolitiske situasjon. Den 22. september i 1921, etter nesten et år, ble alle de tre baltiske statene innlemmet i Folkeforbundet.
Fridtjof Nansen, som var en norsk polfarer, diplomat og vinner av Nobels fredspris i 1922, kom på besøk til Litauen Han anerkjente at Litauen, som andre demokratier i Europa, fortjente å få mulighet til å bli medlem av Folkeforbundet. Nansen lovet å gi sin støtte til Litauen i forbindelse med innlemmelsen.
Allerede to år tidligere var Litauens forfatter og diplomat Jurgis Savickis på plass i København som litauisk representant i Skandinavia. Jurgis Savickis var Litauens sendemann til Norge i to perioder før andre verdenskrig: 1921-1923 og 1930-1937.
Som diplomat oppholdt Savickis seg i flere nordiske land i mellomkrigstiden Han snakket flere språk, blant annet de skandinaviske.
Han utga boken «En rejse gennem Litauen» i København og Kristiania (dagens Oslo) som førte til at norske og danske lesere allerede i 1919 kunne få anbefalt ferie og besøksmuligheter i Litauen.
I forordet, skrevet av en av de mest berømte danske litteraturkritikerne og litteraturforskerne Georg Brandes, står det: Savickis Bog er gennemtrængt af Følelse og fri for Sentimentalitet, som Verdenskrigen har sluppet løs over et lille fredselskende Folk.
Ifølge Savickis var « Vilnaspørsmaalet » den viktigste saken for Litauen på den tiden. I tillegg var «Klaipedasaken» også sentral, særlig når det kom til handelsforbindelser. Litauen hadde større sjanse for å bli akseptert og anerkjent av andre land ved å ha et havnebasert handelsknutepunkt.
Den litauiske handelsdelegasjonen var flere ganger på besøk i Norge for å undersøke muligheter for å etablere import og eksport mellom Norge og Litauen. Samtidig forsterket de diplomatiske forbindelser og handelsforbindelser mellom landene.
Norges første handels- og sjøfartstraktat med Baltikum ble undertegnet med Litauen i Kristiania (nåværende Oslo) 21. desember 1923. Savickis gjorde en betydelig innsats for at dette skulle skje. Traktaten var viktig for litauisk-skandinavisk samarbeid på mange forskjellige nivåer. Det ble åpnet nye handelsveier mellom Litauen og Skandinavia, som påvirket beslutningen om å opprette honorære konsulater i Norge og Litauen.
Litauens første generalkonsul i Oslo var Gustav Adolf Ring i 1926. Han var en av de første og viktigste pådriverne i mellomkrigstiden som introduserte litauiske interesser i Norge. Han bidro til at spredning av informasjon om Litauens politikk, turistnæring, kultur, historie og økonomiske muligheter for handel førte til en større interesse rundt Litauen blant nordmenn. Et tett samarbeid med honorære konsuler og generalkonsuler var uunnværlig for Litauen i mellomkrigstiden. Etterhvert ble det opprettet flere konsulater andre steder i Norge.
Norges første honorær konsul i Litauen var kjemikeren Jonas Šimkus fra 1926 til 1940.
Fram til 1940 hadde Litauen flere diplomatiske representanter i Norge. Dessverre var det ingen som hadde fast opphold i Oslo. Litauens sendemenn til Skandinavia i mellomkrigstiden: Jonas Aukštuolis, Jurgis Savickis, Ignas Šeinius, Bronius Dailidė, Jurgis Savickis, Vytautas Gylys.
Selv om andre verdenskrig førte til stopp av Litauiske sendemenn, fortsatte honorære konsuler og generalkonsul å samarbeide med Litauen de facto. Dessverre ble alle konsulater i Skandinavia stengt under andre verdenskrig. Allerede den 9. august 1940 begynte tyskerne å stenge konsulater
Litauens selvstendighet ble gjenopprettet den 11. mars 1990.
27. august 1991 ble diplomatiske forbindelser mellom Litauen og Norge gjenopprettet. Siden da har Litauen hatt et tett samarbeid med Norge innenfor økonomisk og sosial utvikling.
Per Gullik Stavnum var Norges første ambassadør i Vilnius fra 1991 til 1996.
Litauens chargé d’affaires Dalius Čekuolis ble i 1991 den første sendemannen til Danmark, Norge og Island etter gjenopprettelsen av Litauen som en suverenitet stat.
Norge anerkjente Litauens okkupasjon av Sovjetunionen de facto, men aldri de jure.
30. september i 2021
Norwegian 
Lithuanian